Snart bare minnene tilbake
Se vårt klubbhus der det kneiser, se vårt klubbhus der det står, se vårt klubbhus der det ruver over eiendommen vår. Dette er noe av teksten i HamKams "nasjonalsang" som i sin tid ble skrevet av Per Stendahl.
Av Mattis Røhne
Les del 2: Klubbhuset skapte samhold og miljø
Les del 3: Det var i klubbhuset Vegard ble en del av Hamarkameratene
Snart er bare minnene tilbake. Erindringene, fortellingene og sagnene om det gamle klubbhuset vårt på Briskeby vil likevel leve. Mange av historiene er blitt borte i årenes løp, andre er blitt forsterket, ja, noen er kanskje ikke helt sannferdig heller. Men det ærerike bygget vil uansett være med videre i HamKam-historien som startet da en guttegjeng fant ut at de ville ha sitt eget fotballag i 1918. De kalte seg Freidig før det ble Briskebyens Fotball-lag og Hamarkameratene i 1946.
Det store klubbhuset
Det 1.650 m2 store klubbhuset over tre etasjer, med terrasseplass til 300 tilskuere, inneholdt alt fra garderober, publikumstoaletter, kafeteria, klubblokaler og storsal, arrangementsfaciliteter og kontorer for ansatte. Få klubber i Norge har disponert større lokaler til egen virksomhet før de store stadionutbyggingene skjøt fart på 2000-tallet.
Klubbhuset i Briskebys sørlige ende ble forlatt i 2008, samtidig med ombyggingen av Briskeby til et moderne fotballstadion som fortsatt i 2024 ikke er fullt ut ferdig. Reguleringen av anlegget tilsa at det gamle klubbhuset skulle rives.
Blod, svette og tårer
Hvis veggene på klubbhuset kunne fortelle hva de har sett og hørt i årenes løp, hadde vi fått sterke beretninger om tysk krigsokkupasjon, arbeiderkamper, blod, svette og tårer, mange utslitte dugnadsgjenger, kanskje en porsjon oppgitthet, for ikke å snakke om glede og sorg, seier og tap.
I garderobeanleggene har kvinner og menn jublet og grått for seier og nederlag. Oppe i møtelokalene har idrettsledere tatt store og små avgjørelser, sett fortvilelse i at økonomien har hatt iltre, blodrøde tall og gledet seg over større innkomster enn de hadde budsjettert med både i penger og poeng.
Livsløpene
I kafeteriaen, Arena, som den het, har mennesker gått sine livsløp: Dåpsfester, konfirmasjoner, bryllup, feiring av runde år og minnestunder etter et avsluttede liv. For ikke å snakke om alle de minneverdige festene som har vært i lokalene. Her har HamKam’ere hatt flotte fester i årenes løp, og trolig har også en og annen truffet sin livspartner i dette klubbhuset. Ja, en skal ikke se bort fra at noen har sneket seg unna, funnet en mørk krok og hygget seg ordentlig i de store lokalene også. Det har da vel gått gjetord om massasjebenken i den midtre garderoben også. For alt vi vet kan det til og med ha blitt lagd en HamKam’er etter en hyggestund på Briskeby. Men det vet vi altså ikke helt sikkert, så det får bli med antagelsen.
Over 80 år gammel historie
Det gamle klubbhuset på Briskeby bærer med seg en mer enn en 80 år gammel historie, så la oss begynne med begynnelsen. Hamarkameratenes mest framtreden leder og æresmedlem, John L. Hansen, gikk bort 91 år gammel i 2020, men har tidligere fortalt oss - og vært et sannhetsvitne - om det meste som har skjedd i HamKam gjennom tidene. Klubbhuset var et hjertebarn for John – og hans bror Oddvar som ledet HamKam på 1960-tallet og som var en ildsjel for å bygge ut klubbhuset. Brødrene Hansen og Kristian Kakken Finborud vil i historiebøkene stå som tre viktige strateger bak det moderne HamKam.
Men før den tid var det tyskerne som hadde inntatt Briskeby og bygd den digre brakka på slutten av krigen. Okkupasjonsmakten trengte skikkelig kjølelager og bygde både det som ble HamKams klubbhus - og nabobygningen som i dag er kjent som Briskeby Park.
Bygningen skapte sjokkbølger i Briskebyen i 1943.
Krigsskadeerstatning
I et HA-intervju fra 2008 sier John L. Hansen:
- Vi fryktet det verste, og vi fryktet at fotballbana som lå der og visnet, skulle gå med i dragsuget, fortalte Hansen som i likhet med andre i Briskebyen ble sjokkert da tyskerne inntok Briskeby og bygde kjølelageret.
Nå sluttet krigen heldigvis før tyskerne var ferdige med bygningen, og Briskebyens Fotball-Lag som HamKam het den gangen, fikk tyskerbrakka i krigserstatning.
- Siden garderobene i tretribuna mot Fredvang var ødelagte etter krigsårene, passet det bra å få til nye garderober i den store brakka som tyskerne hadde etterlatt seg. Murene var en meter tjukke, og det var litt av en jobb å tømme underetasjen for stein og bygge to garderober, to dusjer, lagerrom, toaletter, et lite kontor og badstue, fortalte John L. Hansen.
Maskinrommet ble bygd om til et lite forsamlingslokale som folk i Briskebyen kunne benytte til møter. Like etter krigen var det også dårlig med bad hos folk flest i Briskebyen, og de nye dusjene i klubbhuset ble derfor benyttet som folkebad.
- Ikke den helt store suksessen, men viktig nok, fortalte Hansen.
Treningsstudio
Klubben ga seg ikke med det. Neste byggeprosjekt var å grave ut og bygge treningsstudioet til Frank Hansen – broren til HamKam-legenden Bjørn "Tasse" Hansen. Frank var norsk juniormester i hopp, landslagstrener og også fotballtrener på Briskeby i perioder. I flere år drev han eget treningsstudio i kjellerlokalene.
Midt på 1960-tallet kom planene om å bygge ut 2. etasje.
«Ham-Kams nye klubbhus blir fritidssenter for de unge. Vi må skaffe 110.000 kroner og trenger all den støtten vi kan få,» uttalte formannen, Oddvar Hansen til HA i 1964. Poenget var å utnytte lokalene og kanskje tjene noen penger også. Arena selskapslokaler med egne pedeller ble en realitet da det også ble bygget både en andre- og en tredjeetasje som rommet både selskapslokaler, kontorer og hybler. Hedmark Idrettskrets holdt til i tredjeetasje i mange år, og her hadde også banemester Olaf "Persa" Pedersen sin lille leilighet i enden av huset. Ja, det var også flere spillere som bodde på hybel i tredjeetasjen. Fra den tiden er historiene utallige og sterke, og enkelte av dem ville nok ha 18-årsgrense om de skulle skrives ned. Men de blir stadig gjenfortalt blant seniorene…
Utvidelser
På 1980-tallet ble klubbhuset utvidet med storsalen og nye garderober, slik vi kjente klubbhuset med sine terrasser i andre- og tredjeetasje.
Storsalen var så visst ikke bare et selskapslokale. Her var det også stor idrettsaktivitet. I storsalen fikk både skytterne og bordtennisgruppa etterlengtet plass. Og mye takket være storsalen kan HamKam skilte med norgesmestere i både miniatyrskyting og bordtennis. Grethe Martinsen sikret seg to kongepokaler som HamKam-skytter og Gyda Ellefsplass Olssen en. I tillegg vant de to kvinnene flere NM-titler. Kristian Stensåsen vant også NM-gull på viltmål som HamKam-skytter.
Etter mange gode treningsøkter i storsalen tok Hilde Martinsen HamKams eneste NM-gull i bordtennis, men det var flere HamKam’ere på pallen i norgesmesterskap.
På 1990-tallet og inni 2000-årene ble bygningen modernisert innvendig, og spesielt tredje etasje med en stadig større administrasjon ble lys og presentabel. Her var det tidsmessige kontorer og en hyggelige møtelokaler for sponsorer og innbudte gjester. Før HamKam tok farvel med klubbhuset ble det på kampdagene gjerne servert treretters middager med øl og vin - og kaffe avec i pausene. Ja, det var naturligvis skjenkerett på huset.
Nok om det bygningsmessige.
De gode historiene
Det er sjelen i det gamle klubbhuset som har betydd så enormt mye for mange. Helt tilbake til 1960-tallet ble 11-kaffen et begrep – et herlig sted der de yngste satt med lange ører og fikk historier om HamKam som aldri hadde vært nedskrevet. Ja, det var nok en del historier som fikk påbygg i årenes løp, men de var definitivt berikende, morsomme og interessante.
Ofte satt og sto vi nede ved den gamle garderoben der Erling Olsen viste sin utrolige grimaser, Erling Solheims høye røst nådde helt bort til Vangsvegen hvis det var noen som prøvde å hoppe over gjerdet og inn på Briskeby.
Samtidig pleiet Olaf "Persa" Pedersen bana si som om det skulle være det edleste på denne jorda. Inne i ballrommet pumpet og smurte han fotballene så de var perfekte til både trening og kamp, og når vi tok jobben som linjemann i en kamp, hadde Persa alltid ei lita flaske solo på lur til oss. Han hadde så visst ingen ni- til firejobb, og HamKam ble på mange måter livet hans.
Per Stendahl
Persa trengte ferie han også, og som regel var det HamKams husdikter Per Stendahl som steppet inn for Persa. Per var en utrolig god historieformidler med sin stammende måte å fortelle på. Og selv om språket kanskje ble litt mer slurvete etter utallige besøk i ballrommet, står Per Stendahl som et sjeldent muntrasjonsråd i HamKam-historien.
Kakken
Flere av oss tilbrakte også mye tid i tredjeetasje der vi assisterte Kristian "Kakken" Finborud. Kakken sørget for at draktene til alle lagene var perfekte foran kampene. Kakken var et menneske vi kunne snakke med, ting som det kanskje ikke var så lett å diskutere hjemme. Han var en bærevegg i HamKam. Han kunne være stri i diskusjoner, men var også en humorist som rett som det var knakk sammen i latter. Samtidig var Kakken en bidragsyter av kunnskap til gode verdier både som fotballspiller og menneske. Han var et utrolig viktig inventar i klubbhuset der han også dro i gang både bordtennis og boksing nede i kjelleren på klubbhuset. Han var rett og slett en fantastisk ungdomsleder.
Om sommeren var terrassen på klubbhuset det store samlingspunktet. Her ble ofte A-lagsspillerne sittende etter trening og tok seg tid til en naturlig prat med alt fra de yngste til pensjonister. Ekstra gjevt var det for oss yngre når de satt på terrassen og så oss spille kamper – og gjerne kom med en positiv kommentar en dag eller to senere. Og kamper var det hver kveld – alt fra de minste til gamlegutta som spilte på Norden C. Vi lærte å bli kjent med hverandre, og slik vokste også samholdet i HamKam-familien.
Menneskene
Det er mange mennesker som kunne har vært hedret og nevnt i forbindelse med klubbhuset vårt, men i fare for å glemme viktige bidragsytere, lar vi det heller være for vi kommer garantert til å glemme flere som har lagt ned et enormt arbeid i klubbhuset. Her har kvinner og menn stilt opp i både lønnet og ulønnet arbeid. Else Jacobsen ble den siste klubbhusvertinnen i det gamle klubbhuset. Hun ble med i klubbhuskomiteen allerede tidlig på 1970-tallet, og da hun senere ble ansatt som klubbhusvertinne, ble det en kombinasjon av arbeid og dugnad i 11 år.
- Det var absolutt mye jobb, men likevel ei fantastisk tid. Samholdet og miljøet jeg opplevde var virkelig noe stort, fortalte hun til HamKam-avisa i 2019.
11-kaffen
11-kaffen på Briskeby er fortsatt helt spesiell, men ikke slik den var i forrige århundre. Den varte lenger. Det var nok en del arbeidsgivere som betalte godt for lange spisepauser. For først ble vi gjerne sittende en times tid ved langbordet og høre på de utroligste historiene, diskutere laguttak og snakke om hvor mye bedre fotballen var tidligere. Så ble det gjerne litt bowling og bordtennis i kjelleren før en og annen avsluttet med flipperspill og kronespillet oppe i kafeen.
Per Gustavsen
Per Gustavsen (71) som i dag er leder av HamKams hovedlag, har historiene fra 11-kaffen og miljøet i og rundt klubbhuset friskt i minne. I familien ble det sagt at da Pers mor fødte guttungen på Furnes kvinneklinikk, dro faren rett på Briskeby og meldte avkommet inn i HamKam.
Per Gustavsens far hadde flere verv i HamKam, og unggutten ble tidlig med faren på Briskeby før han begynte å dra dit alene som ni, tiåring.
- Mitt første minne fra klubbhuset er garderoben nede, kamferlukt, solo, melkesjokolade og peanøtter, forteller 71-åringen som har hatt en rekke verv i HamKam opp gjennom årene.
Selve navet i klubben
- Jeg har etter hvert skjønt det Oddvar og John Hansen var så opptatt av – at klubbhuset er selve navet i HamKam. Her møtes folk på tvers av generasjoner, her diskuteres det livlig og her skapes det framgang. Det gamle klubbhuset var et veikryss hvor det var like god plass til en A-spiller som et ålreit menneske som kunne ta andre arbeidsoppgaver i klubben. Mangfoldet sto sentralt, og det er jo fint å tenke på at så mange ulike personer nærer en felles interesse for ei drakt i grønt og hvitt.
Mistet viktige år
Gustavsen mener det gamle klubbhuset har vært veldig viktig for HamKams utvikling. Det går an å savne Arena og livet i dette huset og rett og slett bli nostalgisk. Det var fra kafeen, kjøkkenet, salongen og terrassen sjelen i HamKam vokste fram. Alle som var der på mer eller mindre daglig basis, vil kjenne seg igjen i det.
- Klubbhuset var med oss på hele oppturen fra 1967, og vi var faktisk et eliteserielag da vi forlot klubbhuset og flyttet inn i de nye lokalene på det nye tribuneanlegget. Men så mistet vi noen år fra 2008 til klubben var helt nede i kjelleren i 2014. Det gikk bare nedover. Uten klubbhus var HamKam-gruppene i ferd med å vokse fra hverandre. Vi mistet mange viktige år sammen, og en som har levd med, uten og nå med klubbhus igjen, vet hva det betyr, fastslår Gustavsen som har vært en viktig drivkraft i arbeidet med det nye klubbhuset vi har fått i dag.
Kommunen overtok
Fortellingen om det gamle klubbhuset bærer med seg både store gleder og tunge stunder. John Hansen var leder av HamKams hovedlag da kemneren banket på døra i 1993. Klubben hadde bygget ny tribune og ble på 1980-tallet omtalt som en mønsterklubb i Norge sammen med Bryne.
I et intervju med John Hansen i 2018 fortalte han dette:
- Tribunen på østsiden, som ble bygget på 1980-tallet, var godt fundert økonomisk, men lånet på fem millioner kroner ble umulig å håndtere da bankrentene steg til nærmere 20 prosent. Plutselig var renteutgiftene på rundt en million kroner i året, fortalte Hansen.
Han syntes det var fryktelig vondt å høre at HamKam fikk nesten alt i hendene da han tenkte tilbake på at kommunen overtok 12-13 mål på Briskeby pluss et klubbhus for bare 5,4 millioner kroner..
- Dette var mitt tyngste øyeblikk gjennom 84 år med HamKam. Da kom futen på døra mi, og det sto nesten bare om minutter før vi ble slått konkurs. Og som hovedlagsformann måtte jeg bare skrive under på salgspapirene til Hamar kommune, fortalte John L. Hansen.
Nye lokaler
Da HamKam-historien gikk over til 2000-tallet ble ny tribune med nye klubblokaler en realitet, og etter hvert begynte det gamle klubbhuset å forfalle mer og mer. Nå gikk det ikke helt slik man hadde håpet da HamKam flyttet inn i nye lokaler på den nye tribunen, for etter hvert måtte de flytte ut igjen. Men det er et annet tungt kapittel i HamKams historie.
Så om vi holder oss til det gamle klubbhuset, så ble det i 2018 i en ganske så falleferdig utgave solgt til HamKam-venner: Arena Eiendomsutvikling AS med sine fem eiere: Skorpion AS (Truls Nordby Johansen), Credo Boligutvikling AS (Truls og Tom Haakonsen), CC Gruppen (Hage-familien), Stenfjell AS (Audun Mathisen) og Tværgade AS (Ståle Solbakken).
Truls Haakonsen i Arena Eiendomsutvikling AS forteller at de har planer for å bygge på klubbhustomta og på eiendommene på den andre siden av Arenavegen. Om det blir et rent bolighus eller en kombinasjon med næring, får tiden vise. Men for HamKams gamle klubbhus er tiden ute.
Farvel
Nå skal vi altså ta farvel med det spesielle huset vårt, og selv når det vil ligge der som en ruin før et nytt boligbygg reiser seg, vil minnene og historiene om det gamle klubbhuset bestå.
Les også klubbhushistoriene med Else Jacobsen og Vegard Skogheim, som blir publisert de nærmeste dagene.
