Klubbhuset skapte samhold og miljø
Er det noen som på nært hold har sett hva HamKams klubbhus har betydd, er det Else Jacobsen. Som klubbhusvertinne så hun på nært hold de unge oppleve et trygt miljø der mennesker i alle aldere fant et verdifullt fellesskap. (Artikkelen er skrevet i 2019).
Av Mattis Røhne
Les del 1: Snart bare minnene tilbake
Les del 3: Det var i klubbhuset Vegard ble en del av Hamarkameratene
I 1966 flyttet familien Jacobsen fra Steinkjer til Hamar. Med seg i baksetet i bilen hadde ekteparet Bjørn og Else to smågutter som senere skulle bli landskjente og som for alltid kommer til å bli omtalt som to av HamKams beste fotballspillere noensinne: Tom og Pål Jacobsen.
Så skulle en kanskje tro at Else skulle være 100 prosent opptatt av å dyrke eliten i HamKam.
I klubbhuskomiteen
Nei, snarere tvert imot. Else Jacobsen var opptatt av alle i miljøet, og kanskje spesielt de som ikke alltid kom med på laget. Og klubben.
Således ble fotballmora raskt medlem i huskomitéen i klubbhuset på Briskeby.
-Det var mest vasking i huskomitéen, så det var oss damene som styrte der, ler Else og husker at hun satt i komiteen sammen med Bjørg Stensrud, Alvhilde Nybakken og Vesla Hall.
I 1972 var hun en av ildsjelene som startet HamKams foreldrelag. Else var opptatt av å få med foreldre for å vise dem det flotte miljøet ungene deres var med i. Hun ivret for at de spillerne som ikke gikk for å være de beste også skulle få gode tilbud. Og slik ble det.
Foreldrelaget ble en suksess, og i 1973 arrangerte de den første Briskebyturneringen.
Kakken var unik
- Jeg fattet tidlig interesse for det som skjedde på HamKams klubbhus da Pål nesten bodde på Briskeby. Han kom sent hjem etter trening, og fortalte at spillerne hadde vært sammen med Kakken (Kristian Finborud) på klubbhuset. Jeg begynte å lure på hva slags fyr dette var, en voksen kar som var sammen med guttene. Og det fikk jeg raskt svar på da jeg så hvordan han håndterte guttene. For det første var han den største guttungen av dem alle, men samtidig som han trente dem, ga dem gode råd om skolelekser og livets utfordringer for øvrig, måtte guttene være med og plukke papir og gjøre det pent på Briskeby. Kakken var en stor miljøbygger. Han var en autoritet uten å være sint, og visste hvordan han skulle takle alle ulike gutter. Og i hans arbeid var klubbhuset alfa og omega, forteller Else Jacobsen.
Hamarkameratene
Senere skulle hun arbeide tett sammen med Kakken på Briskeby, Arena, som klubbhuset het. I lokalene sydet det av liv. Her var det minibowling og bordtennisbord i kjelleren, og etter hvert som storsalen ble bygget, flyttet bordtennisgruppa opp. Her var det også skytebane, flipperspill, bingo, stor møtevirksomhet og det ene med det andre. Arena var et treffpunkt, og hele sommeren krydde det av folk ute på terrassen. Her satt de yngste og så klubbens A-lagsstjerner trene, og her satt de samme A-spillerne og fulgte med på den kommende generasjonens kamp om viktige poeng.
Hamarkameratene var et stort felleskap. Alle kjente hverandre. De ble Hamarkamerater.
Arbeid og dugnad
Etter hvert ble Else Jacobsen ansatt som klubbhusvertinne på Arena, og dette ble en kombinasjon av arbeid og dugnad i 11 år.
Tidligere formann, legendariske John L. Hansen, understreket da også den viktige jobben Else Jacobsen gjorde som klubbhusvertinne da han ble intervjuet i forbindelse med 100-årsjubileet i 2018.
- Jeg skulle tjene inn lønna mi samtidig som driften skulle gi et pluss, forteller Else. -Det var vasking av garderober og kontorer, selskap, lokalutleie og innkjøp til kiosker og kafeteria til kamper, summerer hun.
Else Jacobsen startet klokka 07.00 om morgenen, begynte å vaske lokaler og gjorde det klart for 11-kaffen før hun dro hjem ved 13-tiden for så å holde åpent klubbhus mellom 16 og 21.
Ei fantastisk tid
- Det var absolutt mye jobb, men likevel ei fantastisk tid. Og så mange morsomme episoder. Samholdet og miljøet jeg opplevde på klubbhuset var virkelig noe stort. Jeg husker ei jul da jeg hadde tenkt å holde stengt andre juledag på grunn av en fest om kvelden, så spurte de på 11-kaffen: Hvor skal vi være da? ler Else.
- For ikke å glemme barn og unge som hadde et viktig tilholdssted. Det var naturlig nok noen som ikke hadde det så greit hjemme, som ikke visste hvor de skulle gjøre av seg etter skoletid. Og en ting er jeg helt sikker på samholdet på klubbhuset vårt reddet mange fra usunne miljøer. I dagens samfunn kan et slik treffpunkt være viktigere enn noen gang, sier Else som fylte 90 år 30. november 2024.
